Tvangssortering i bokhylla

Vaskeklut har blogget om tvangstanker rundt organisering av bøker. Jeg tenkte jeg skulle hive meg på, ettersom jeg nylig ryddet (litt) i bokhylla og fikk brukt alle mine egne tvangstanker rundt dette.

• Først og fremst må bøkene stå etter forfatter. Enkelt og greit. Ikke alfabetisk, men alle bøkene fra hver forfatter må stå sammen.

• Deretter bør de stå etter utgivelsesdato, så fremt det ikke er noen av bøkene som inngår i en serie. Da må de stå for seg, sortert kronologisk.

• Det vanskeligste er å sortere etter de ovennevnte punktene når jeg plutselig for det for meg at bøkene skal være sortert etter høyde, av alle ting. De høyeste bøkene må stå innerst.

• Når det gjelder prislappen så må den selvfølgelig taes av så fort som mulig. Helst på vei hjem fra bokhandelen, eller når man tar de ut av posen.

• Jeg må innrømme at det finnes utrolig mange eselører i min samling. Bokmerker blir enten rotet bort eller bare glemt. Det er mye lettere å brette en papirbit i det man er i ferd med å sovne enn det er å begynne å lete etter løs papp. Hvis jeg har kommet lengre enn halvveis på en side så bretter jeg det nederste hjørnet. Det skjer desverre ofte i og med at jeg som oftest leser på senga før jeg sovner. Da velger jeg å gi etter fremfor å bruke en time på å lese den samme setningen uten å skjønne hva den handler om.

That’s it!
Jeg lurer på om Liisa eller Løvinnen har noen lignende tvangstanker?

Om smil og tegn

Opp gjennom årene har jeg lært mange forskjellige personer å kjenne på nett. Mange fler enn i den såkalte virkeligheten.
Alle disse menneskene er unike, og har sin egen måte å uttrykke seg skriftlig på.

Noen skriver alltid korrekt, med stor bokstav i begynnelsen av en setning og punktum til slutt. Andre skrvr mr snn hr. Jeg mistenker at de sistnevnte ganske enkelt har slitt ut vokalene på tastaturene sine, så de må bare klare seg uten. Adaptability.
noen skriver med bare små bokstaver, andre VIL GJERNE BLI SETT, imens andre igjen ViL gJeRnE vÆrE lItT sPeSiElLe.
Nånn skriv dialækt, andre skriver bokmål, nokre skriv på nynorsk.

Poenget er altså at alle er forskjellige, på nett som i virkeligheten.

Disse forskjellene kommer tydelig frem når det gjelder smileys og emoticons. Jeg kjenner mange som så og si aldri bruker smileys, og kanskje synes det er litt… barnslig. Problemet disse sliter med, spesielt hvis de tilhører gruppen som alltid skriver 100% korrekt, er at de ofte kan fremstå som litt tørre, for ikke å si kjedelige. Uten at de nødvendigvis er det, selvsagt.

På motsatt side av skalaen har man de som bruker smileys til alt. Enten det er et bilde av et smilende utropstegn som erstatter for “!”, eller en haug med smil for å virkelig understreke hva man mener og føler.
For det er vel det smileys egentlig er? Bare et bilde som symboliserer hvordan man har det, og hva man ønsker å vise den man prater med. Akkurat som ansiktsuttrykk.

Selv er jeg omtrent midt i mellom, jeg bruker gjerne smileys for å understreke hva som ligger bak det jeg sier, for eksempel med etter en spøk. Rett og slett fordi i virkeligheten hører man gjerne om det er en spøk på stemmen til den som snakker, men det er ikke lett å formidle dette via tekst uten smileys, spesielt ikke hvis du er en temmelig sarkastisk person, som meg.
Det kan kanskje sies at det er veldig lettvint å bruke et bilde for å vise hva man mener, at man egentlig burde prøve å finne andre ord, andre måter å uttrykke seg på i stedet for å ta snarveien med smileys. For meg personlig er det latskap som hindrer meg i å gjøre dette. Pluss at jeg synes det er tull.

Så hva synes dere (eller skal jeg si “du”?), kjære leser(e)? Smil, eller ikke smil, bokmål eller dialekt?

Jeg husker ikke lenger hvorfor jeg begynte å skrive dette innlegget.

Fuglane

På vei hjem fra jobb i dag ble jeg angrepet fra oven.

Planleggingen

Her ser vi Fuglane på planleggingsstadiet. Ryktene sier at de vil gjenerobre verden, og gjøre menneskene til slaver.

Jeg er litt usikker på om ryktene stemmer.

Planen er iverksatt

Her er en av de i ferd med å sirkulere rundt etter et angrep, klart for det neste.

Jeg er veldig klar over at fuglene blir veldig små på slike bilder, men ettersom de i virkeligheten var minst 14* meter, så var altfor opptatt med å løpe i panikk hver gang de angrep, så jeg kunne ikke ta bilde.

I morgen tar jeg med hjelm.

*stemmer ikke nødvendigvis.

Kunsten å krangle offentlig

Som jeg har nevnt tidligere jobber jeg i servicenæringen. Jeg har med andre ord mye kontakt med mennesker, og får både se og høre mye rart.

Som i dag, når tre kvinner fra tre forskjellige generasjoner bestemte seg for at de skulle diskutere den yngstes (mellom 14 og 16 år et sted) romantiske utsvevelser rett foran meg. Selve historien jeg plukket opp ved å lytte er interessant nok: En pakistansk mann på 22 hadde brutt en eller annen avtale med de eldre kvinnene (mor og bestemor) om å levere datteren på 14-16 til et spesielt tidspunkt. De to eldre kvinnene hadde visst aldri møtt vedkommende før, og ble særdeles lite imponert over at han slapp ut jenta og kjørte sin vei, uten å komme ut og hilse.
Man kan jo spørre seg hvorfor en 22-åring skal “date” ei som strengt tatt er under grensa, men det blir bare spekulasjoner.

Det var det at denne familien kunne prate veldig åpenlyst om dette, og veldig lenge, rett foran meg som forundrer meg mest. Enkelte ting er det vel like greit å ta på privaten, eller? Er det virkelig nødvendig å inkludere fremmede i familiesaker som dette? Jenta så veldig flau ut, og prøvde å gå litt unna flere ganger, men mor og bestemor var absolutt ikke interesserte i å flytte seg. Antakeligvis fordi de sto på det eneste stedet det var lov til å røyke.

Og røyking er jo tross alt viktigere enn å verne om privatlivet til sin 15 år gamle datter.

0 treff

Jepp, jeg har hatt null treff på den første bloggposten. Det er forsåvidt forventet, med tanke på hvor stor bloggjungelen har blitt.

Hvor hadde verden vært i dag dersom våre virkelige jungler vokste like raskt som de virtuelle?
Antakeligvis på vei rundt sola, da også.

Jeg har et teppe, det er laget av jern. Under dette teppet ligger det mye jeg gjerne skulle hatt tak i, men jeg mangler magneter.

Eller hur?

På’n igjen.

Ja, så er tiden inne for å lage en ny blogg. Denne gang på norsk. Hvem vet, kanskje er det lettere å holde den i live over tid når jeg skriver på mitt eget språk.

Eller kanskje ikke, vi får se.

Hva kommer jeg til å skrive om? Aner ikke. Jeg skulle gjerne hatt en blogg som var fullstendig dedikert til én ting, men det er vanskelig når jeg ikke er det selv.

Jeg har på følelsen av at dette kommer til å bli nok et mislykket bloggprosjekt.

Om meg:

Jeg er i tjueårene, kommer fra Trondheim og jobber i servicenæringen. Det sistnevnte er overraskende på de fleste, inkludert meg selv.

Jeg er singel, har ikke barn og heller ikke dyr. Ikke engang bil.
Busskort har jeg, derimot. Buss er flott, så lenge du skal et sted den går.
Jeg er ikke en “peoples person”, ganske langt i fra.

Jeg antar at ingen kommer til å lese dette, og i hvert fall ikke kommentere. Skulle gjerne sagt at det ikke spiller noen rolle, men det er jo ærlig talt best å skrive når man vet at folk følger med og er interesserte. Det tror jeg alle bloggere kan kjenne seg igjen i, også de som ikke vil innrømme det.

Det var vel egentlig alt, for nå.

PS: Jeg fraskriver meg herved alt ansvar for eventuelle skrivefeil.